«Vårherres sporhunder» 125 år

Av Nils-Petter Enstad

Sommeren 1897 skjedde det flere viktige endringer i Frelsesarmeens organisering av seg selv. Sosialarbeidet ble samlet i en egen avdeling, og som en del av dette tok man også opp en helt ny virksomhet: Et «Eftersøgelses-Bureau», som det het i de utgavene av Krigsropet der dette ble annonsert i juni for 125 år siden.

I kunngjøringen, som var signert Frelsesarmeens daværende leder i Norge, kommandør Hanna Ouchterlony, heter det: «Det har lenge været vort ønske at oprette et eftersøkelsesbureau i forbindelse med vort sociale arbeide, i lighed med hvad der allerede længe har eksistert i England, Amerika og Australien m. fl. lande.

Dette bureau paatager sig efter bedste evne at søge at skaffe oplysninger om længe savnede personer i Norge eller udenlands og sætte dem i forbindelse med slægtninge og venner, der maaske ikke har hørt fra dem paa mange aar og ikke har nogen anelse om deres nuværende opholdssted».
Denne teksten sto i flere utgaver av Krigsropet i løpet av juni dette året.

England
I England hadde Frelsesarmeen drevet denne typen virksomhet allerede i ti år.
Her hadde arbeidet først og fremst vært rettet mot bekjempelsen av prostitusjon og hvit slavehandel, i Norge var det akterutseilte sjøfolk og utvandrede nordmenn som var målgruppen for arbeidet.
Senere ble omreisende håndverkere og anleggsarbeidere en betydelig del av saksmengden, men også unge jenter fra distriktene som var kommet inn til hovedstaden og enten havnet i prostitusjon eller rett og slett blitt lurt.

Første saken mislyktes
På 125 år har Frelsesarmeens ettersøkelseskontor fått inn rundt regnet ett hundre tusen saker. Om lag 60 prosent av disse har man klart å løse. Men den aller første saken var ikke en av disse.
Den gjaldt en ung mann som hadde forlatt hjemmet sitt på Sagene i Kristiania da han var 14 år. Det var foreldrene som ettersøkte ham 16 år senere; da hadde de ikke hørt fra ham på sju år. Siste livstegn kom fra Chicago. Han ble beskrevet som «lang, smal og mørk, med svart skjegg». På det ene kinnet hadde han et arr. Øynene var mørkeblå, og håret var svart og glatt.
Ikke så veldig mye å gå på, med andre ord, og Chicago er vel heller ikke den by i verden der høye, slanke unge menn med glatt hår og svart skjegg er det mest påfallende. Arr på kinnet forekommer det nok også en del av i en by som er kjent for mye kriminalitet.
Det var i en artikkel 25 år senere at det mislykte caset Rasmus ble nevnt, og man skal ikke se helt bort fra at den kanskje ble løst enda senere. I den store saksmengden Vårherres sporhunder har fått på sine bord, finnes det eksempler både på saker som først ble løst etter 50 år, og på saker som ble løst i løpet av noen minutter.

På egne bein
I de første ti årene av sin virksomhet var ettersøkelsesvirksomheten en integrert del av sosialarbeidet i Frelsesarmeen.
Dette kunne føre til at saksbehandleransvaret lå litt «både her og både der», og da sosialarbeidet ble omorganisert og delt i to enheter i 1904 ser det ut til at den/de som hadde arbeidet med disse sakene ble med i den enheten mens saksbunken havnet i den andre. I 1908 ble derfor ettersøkelsesarbeidet skilt ut som en egen avdeling, og major H.A. Tandberg, mangeårig redaktør for Krigsropet og i dag mest kjent som salmedikter, ble leder for arbeidet.
Fra å ha vært en del av en allerede stor portefølje i sosialtjenesten, ble ettersøkelsesarbeidet nå etablert som et eget område, noe som førte til sterk økning i saksmengden og til at man fikk flere medarbeidere. På det meste var det både tre og fire medarbeidere knyttet til kontoret.
I dag er det bare en deltidsstilling knyttet til virksomheten, og saksmengden har også minsket, fra flere hundre i året til pluss/minus 50-60 saker.

Saker og situasjoner
I årene etter både første og andre verdenskrig fikk kontoret sterk pågang fra pårørende som ville ha kontakt med personer de ikke hadde hørt fra på mange år.
På 1970-tallet, 30 år etter andre verdenskrig, fikk man også noen «toppår» der unge mennesker som visste, fryktet eller trodde at deres biologiske fedre hadde vært en tysk soldat søkte sitt opphav.
Når saksmengden har dalt betraktelig i de senere årene, har dette flere forklaringer: Dels har internett gitt folk helt andre muligheter til å lete selv, dels har det skjedd det en innstramming i Folkeregisterets praksis når det gjelder å gi Frelsesarmeens ettersøkelseskontor adgang til deres opplysninger.
Regelverket er nok det samme som tidligere, men tolkningen av det er blitt innskjerpet. Røde Kors sin sporingstjeneste har opplevd det samme.
For en kristen bevegelse som Frelsesarmeen er det naturlig å tenke på Jesu lignelse om den fortapte sønn som en av verdenslitteraturens grunnfortellinger.
Det er ikke uten grunn.
Det lages stadig vekk reportasjer, fjernsynsprogram eller skrives bøker om slike fortellinger.
Frelsesarmeen på sin side er ikke så opptatt av å formidle suksessfortellinger om noe som det ofte er knyttet mye sårhet til.

Litteratur:

Enstad, Nils-Petter:
Vårherres sporhunder.
Fortellinger fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid
(CappelenDamm, 2012)

I mål

I går, onsdag 29. februar, var jeg på CappelenDamm forlag og fikk det første eksemplaret av boka om "Vårherres Sporhunder". Det er blitt en pen bok, omslaget er fint og pent trykk. I disse dager går den vel ut til bokhandlerne og redaksjonene og så få vi se hva som skjer videre. Deilig å være i mål med et prosjekt som har vært viktig for meg...

Strek satt - for godt

Nå kan jeg visst si at strek er satt for dette prosjektet. Kontrakten er underskrevet med CappelenDamm og boka er planlagt å komme i mars. Det har vært spennende og lærerikt både å finne stoffet, skrive boka og å "bryne" seg på en dyktig redaktør.

I mål?

Denne bloggingen om et prosjekt ble ikke det dynamiske grepet jeg trodde. Mon tro om jeg har skrevet for andre enn meg selv?
Men nå er manus levert, og jeg har vel grunn til å tro at jeg er i mål.

Akterutseilt....

Har begynt å lese boka om "Ørkenen Sur" i helga (Spartacus, 2010). Her dukket det selvfølgelig opp ting som er relevant for mitt prosjekt. Så da blir det vel noen tilføyelser - og mer stoff i boka...

Overskriften gjelder verken meg eller prosjektet - det gjelder stoffet som har dukket opp. Det handler om det....

Feste tråder....

Å skrive er en dynamisk ting. Fremdeles hender det jeg ramler over ting jeg har skrevet om før, og tenkt: Det burde jeg visst den gang!
Slik blir det sikkert med dette prosjektet også. Men jeg har da klart å feste noen tråder, og "broderiet" er slik at jeg kan vedstå meg det.
Så nå har i hvert fall en ny versjon av manus gått avsted til min tålmodige redaktør i forlaget, og så får vi se hva som skjer etter det.
Ha en fin helg, folkens! :-)

Innspurt?

Jeg liker å tenke at jeg nå er helt i innspurten, og at jeg kan sende et nytt manus til forlaget i løpet av kort tid - kanskje i løpet av denne uka? Har fått kontakt med "et case" som var veldig positiv til at jeg kunne bruke hennes fortelling, og som supplerte den også litt. Det var en liten vitamin-innsprøyting :-)

Liten gullgruve

Jeg har fått tilgang til Aftenpostens digitale arkiv og har brukt en del tid der de siste dagene. Det er en gullgruve. Har funnet en god del interessante ting knyttet til dette konkrete prosjektet, men også en masse som har trigget den alminnelige nysgjerrigheten på historie. Ikke minst er det interessant å se at ettersøkelseskontoret under krigen faktisk hadde forholdsvis ofte annonser der folk ble etterlyst.

Lå ettersøkelsesarbeidet nede da Tandberg overtok?

Gløtt fra et forfatterverksted
I historieboka ”50 års korstog”, som H.A. Tandberg skrev til Frelsesarmeens 50-årsjubileum i 1938, skriver han om da han selv ble sjef for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid i 1908, at han ble ”satt til å gjenoppta arbeidet med ettersøkelse av savnede personer, som en tid hadde ligget nede”. Denne beskrivelsen har siden stort sett blitt gjentatt ukritisk i de historiske framstillingene som senere er blitt gitt ut. Men stemmer den?
Da jeg begynte arbeidet med boka ”Vårherres sporhunder” (som jeg fremdeles jobber med!), var dette en av de tingene jeg prøvde å finne ut av. I stedet for å gjenta ukritisk det tidligere forfattere har skrevet, har jeg prøvd å få bekreftet, eventuelt avkreftet, disse framstillingene. Det har gitt noen aha-opplevelser som det har vært interessant å gjøre.
Det gjelder også påstanden om at ettersøkelsesarbeidet hadde ”ligget nede” da Tandberg overtok.
Ettersøkelsesarbeidet ble startet i 1897, ti år før Tandberg fikk ansvaret for det. Den gang ble arbeidet administrert fra Frelsesarmeens sosialkontor, der major Lorenze Sommer var sjef. Men alt året etter giftet hun seg med engelskmannen William Powell, og Othilie Tonning overtok ansvaret. Den første tiden besto kontoret av to medarbeidere; sjefen selv og Mathilde Akerholt. Etter all sannsynlighet var det Akerholt som arbeidet med ettersøkelsessakene. Små notiser i Krigsopet i disse årene tyder på det.
I 1904 ble sosialarbeidet delt i to. Det som fikk navnet Kvinners Sosiale Arbeid besto av barnehjem, gamlehjem og redningshjem, mens Menns Sosiale Arbeid besto av herberger, ettervern og arbeidstrening. I tillegg ble ettersøkelsesarbeidet lagt til denne avdelingen. Her var det fram til 1908, da det ble skilt ut som egen arbeidsgren som sorterte direkte under kommandør og sjefsekretær ved hovedkvarteret.
Dersom postulatet om at arbeidet skulle ha ligget nede i de siste årene før 1908 stemmer, bør det vise seg, for eksempel i antallet savnetmeldinger i Krigsropet. Det gjør det ikke. Det er en jevn strøm med slike notiser i Krigsropet i årene fram til 1908. Ut fra de journalnumrene som savnetmeldingene i Krigsropet har, kan det virke som om det i snitt kom 50-60 nye saker hvert år, helt fra arbeidet startet i 1897 og fram til 1908.
Min analyse, i hvert fall i øyeblikket, er det skjedde en administrativ nedprioritering av dette arbeidsfeltet i forbindelse med delingen av sosialarbeidet i en ”kvinnelig” og en ”mannlig” del. Dette kan igjen ha hatt sammenheng med at den ettersøkelsesfaglige kompetansen som var ved den opprinnelige sosialavdelingen, ikke fulgte med da arbeidet ble delt. Som nevnt ble dette lagt til Menns Sosiale Arbeid, mens den eller de som hadde arbeidet med disse sakene, ble igjen i Kvinners Sosiale Arbeid. Dette kan igjen ha skapt det inntrykket Tandberg fikk da han overtok ansvaret, at arbeidet hadde ”ligget nede en tid” – vi snakker i så fall om en periode på tre-fire år.

Fortsatt en del å gjøre

Det var selvfølgelig altfor optimistisk å tenke at strek var satt. Fremdeles en del arbeid med manus, selv om det har fått lov til å ligge og "modne" litt i høst.
Noen foredrag/innlegg om temaet står på programmet framover:
* Søndag 31. oktober kl. 18: Frelsesarmeen i Hokksund
* Tirsdag 2. november kl. 18: Oasen, Grønland - møte med de pensjonerte frelsesoffiserene.

MANUS LEVERT

Så er manus levert, og jeg har avtale om en første konferanse med forlaget. Mange store og små elementer er sydd sammen, og så får man bare håpe det beste.

Strek satt?

Jeg tror kanskje jeg har klart å sette en foreløbig strek for skrivingen nå. Må printe ut det jeg har og lese gjennom det, og se om det er behov for endringer eller tilføyelser. Men akkurat nå føler jeg at jeg er i mål med et ferdig manus. Det er en veldig god følelse :-)

Den genetiske linken

Ett av kapitlene i boka heter "Den genetiske linken". Jeg har akkurat lest ferdig en bok som handler om dette. Den svenske skuespilleren Michael Nyqvist har skrevet den, og den heter "Når barnet har lagt seg". Han vokste opp som adoptivbarn. Dette fikk han vite som sju-åring, og kort etter ble adoptivforeldrene skilt.
I boka forteller han om hvordan han som voksen lette opp både den biologiske moren og faren sin. De hadde ikke hatt kontakt med hverandre siden den gang de laget barn sammen, så og si.
Nyqvist lette fram foreldrene sine selv, forsåvdt en spennende fortelling i seg selv, om skudd i blinde, om tomturer til Italia og mye frustrasjon.
Jeg undrer meg kanskje litt over hvorfor han ikke kontaktet for eksempel Frelsesarmeen; de ville trolig ha funnet fram til begge to, og med mindre strev.
Men det er en sterk fortelling - gripende. Mye smerte, og uten noen egentlig lykkelig slutt, selv om han fant fram til begge to. Med moren ble det med det ene møtet; med faren ble det en litt mer omfattende kontakt.

Michael Nyqvist
NÅR BARNET HAR LAGT SEG
CappelenDamm 2010

NY KUNNSKAP

Noe av det som er spennende med å grave i historien, er de gangene man klarer å grave opp ny kunnskap; kunnskap som ikke bare supplerer den kunnskapen som allerede finnes, men korrigerer den. Det opplevde jeg i kveld.
Det er sikkert ikke mange som forbinder noe med navnet Clifford Harland, men han var altså en av pionere innen Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. Han var bokstavelig talt "fagmann"; han jobbet i et anerkjent detektivbyrå i London, ble frelst under et møte i Regent Hall og ble salvasjonist. Da Bramwell Booth ba ham overta ledelsen av Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid, slo han til. Dette visste jeg ut fra "standardverket" om dette arbeidet, boka "Missing" av oberstlt. Richard Williams, som kom i 1970. Jeg oversatte store deler av den for Krigsropet i 1973/74. Her står det likevel forholdsvis lite om Harland. I min bok kommer det mer! Og det som kommer korrigerer en del av det som står i den engelske boka.
Yess!
Jeg er fornøyd i kveld! :-)

Research

Research er en spennende del av enhver skriveprosess. I dag har jeg sendt et brev til Family Tracing-kontoret i England og bedt om litt info, og en mail til HK og spurt etter noen navn. Krigsropet hadde nylig en bra sak som jeg kan bruke i boka, pluss at det også finnes andre gode saker fra tidligere krigsrop. Litt har man da igjen for å ha samlet stoff gjennom mange år...

Skrivefase...

En gjennomlesning av manus så langt og av diverse, relevante bøker og artikler - manuset vokser mellom fingrene mine. Det er bra. Responsen fra forlaget var positiv og oppmuntrende. Et to timer langt møte med Erling Levang fredag 15. januar ga også mye nyttig informasjon. Utfordringen nå er å finne fram til et antall cases, og få beskrevet arbeidsmetodene. Jeg har gitt meg selv frist til å ha et manus klart til forlaget i løpet av våren.

Manus vokser....

Jeg har hatt noen interessante og nyttige samtaler med folk, og skal ha flere. Jeg føler jeg har et brukbart grep på utformingen av stoffet nå. Min kontaktperson i et forlag har for lenge siden bedt meg sende henne noe når jeg hadde noe å sende. Jeg føler jeg har det nå, og har sendt avgårde ca. 50 sider.

De nordiske land

Jeg har sendt brev (e-post) til Frelsesarmeen i Danmark, Sverige og Finland og spurt litt om arbeidet i disse landene. En vel anvendt lørdag i biblioteket på Frelsesarmeens offisersskole ga meg informasjon om når dette arbeidet begynte i de andre, nordiske land. Danmark var først ute, i 1893, Norge i 1897, Sverige i 1903 og Finland i 1915.
Jeg har fått hyggelige svar fra alle tre, og er litt overrasket over at arbeidet faktisk ikke er mer omfattende i disse landene enn det faktisk er.
I Danmark ledes arbeidet av et pensjonert ektepar, som har kontoret hjemme i sin egen leilighet. I Sverige har man en offiser som har dette som et deltidsansvar, og det samme i Finland, der ettersøkelseskontoret er åpent én formiddag i uka. Antallet saker pr. år er på noen titalls i Danmark og Finland, noe mer i Sverige.

HVIT SLAVEHANDEL

Å skrive historien om noe, er en dynamisk prosess, og lærerikt – ikke minst for den som skriver. Har jobbet litt med manuset til ”Vårherres sporhunder” i det siste – stort sett brukt et par time hver kveld til å skrive. En av de tingene jeg har oppdaget, er at kampen mot hvit slavehandel hadde en langt mer sentral plass i premissene for at man begynte med ettersøkelsesvirksomhet enn det jeg var klar over. Opprettelsen av det første ettersøkelseskontoret i 1885 var rett og slett en del av strategien mot hvit slavehandel.
Selv har jeg tenkt at det var litt tilfeldig at man begynte med dette, men det viser seg altså at det ikke var.
Da man begynte arbeidet i Norge, var nok kampen mot hvit slavehandel i langt mindre grad et tema. Her handlet det om sjøfolk og utvandrere som de hjemme hadde mistet kontakt med.
12. juli 2009

SPORHUND ELLER DETEKTIV?

Jeg har kalt dette prosjektet ”Vårherres sporhunder”. Det blir – så sant det er opp til meg – også tittelen på boka når den foreligger. Det er et helt bevisst valg fra min side. Uttrykket ”Guds detektiver” har ofte vært brukt om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. Så ofte at jeg for min del er litt lei det, slik jeg blir lei all fantasiløs, klisjépreget språkbruk. Nå er vel ikke ”sporhund” så veldig mye mer nyskapende, men det har litt andre valører enn ordet ”detektiv” har.
Nå er ikke ”Vårherres sporhunder” et uttrykk jeg har skapt. Krim-eksperten i NRK, Nils Nordberg, skrev i sin tid et nydelig, lite forord til en samling ”Father Brown”-historier med nettopp overskriften ”Vårherres sporhund”. Denne samlingen kom ut rundt 1970; jeg tar den fremdeles fram og koser meg med den. Father Brown er en detektiv/sporhund etter mitt hjerte…
Det har nok også spilt litt inn for valget av tittel på prosjektet at det allerede er gitt ut en bok som heter ”Guds detektiver”. Den kom på slutten av 1970-tallet, og er en oversettelse av en svensk bok om nettopp ettersøkelsesarbeidet. På engelsk er det gitt ut en bok som heter ”God’s Private Eye”. Metaforbruken er den samme. ”A private eye” er et annet uttrykk for privatdetektiv på engelsk.

FORSKJELL?
Hva er så forskjellen på en detektiv og en sporhund? Jeg kontaktet Norsk Språkråd for å finne ut litt mer om opprinnelsen til ordet ”detektiv”. Jeg mente å vite at det dukket opp første gang i litteraturen i en novelle av Edgar Allan Poe. Språkrådet skriver blant annet: -”Detektiv" er med i bind I av Norsk Riksmålsordbok fra 1937, men uten noen tidfestede eksempler på bruk i norsk. Går vi til den store Ordbog over det danske sprog, finner vi "detektiv" i et bind fra 1921, og her er det eldste eksempelet som siteres, fra 1906 (fra Henrik Pontoppidan: "Asgaardsrejen"). I svensk er "detektiv" belagt i skrift som substantiv enda tidligere, alt i 1870-årene (Svenska Akademiens ordbok). (På svensk kan "detektiv" også være adjektiv, og denne bruken ser faktisk ut til å være den eldste.) Dermed kan vi slå fast at "detektiv" har vært brukt i de skandinaviske språkene alt for 100-150 år siden. Det har sikkert vært kjent også i Norge.
Ordbøkene oppgir at ordet stammer fra engelsk. Et par av de eldste svenske beleggene ser ut til å knytte seg til oversettelser eller utgivelser av Jules Verne, som riktignok skrev fransk, og Edgar Allan Poe, men jeg har ikke fått til å sjekke de nøyaktige kildehenvisningene her. (…)Norske ordbøker er enige om at "detektiv" mest brukes om utenlandske forhold, og det er vel dette som er bakgrunnen for den litterære dåmen ordet kan ha, slik du er inne på. På grunnlag av skjønn vil jeg si at det i dag forekommer kanskje oftere i sammensetninger (som "privatdetektiv", "hobbydetektiv", "detektivarbeid", "detektivbyrå", "detektivroman") enn i usammensatt form. Etter min språkfølelse finnes det vel også et par mer eller mindre faste fraser der ordet inngår, som "leke detektiv" og "spille detektiv", som en kan gripe til når det er (unødig) vanskelig å finne noe en leter etter.
Så langt Språkrådet, som er en spennende og god kilde for den som lurer på språklige ting. Jeg har brukt dem flere ganger.
De fleste av oss får – som også Språkrådet nevner – assosiasjoner til forbrytelser og kriminaletterforskning når vi hører ordet ”detektiv”. Det blir feil, rent faktisk, i forhold til Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. De arbeider eksplisitt ikke med kriminalsaker. Her har det nok skjedd innstramminger ifht det opprinnelige. Da man begynte med dette arbeidet i England var ett av arbeidsområdene å spore opp fedre som ikke bidro til understøttelse av egne barn. I dag er arbeidsområdet så å si utelukkende familiegjenforening. Da er det ikke en detektiv man trenger, da trenger man en sporhund.Sporhund-begrepet har noe trygt og koselig ved seg. En sporhund er den som finner deg når du har gått deg vill, kommet bort eller ikke vet hvor du skal gå for å komme dit du skal. Derfor synes jeg sporhunden, med nesa mot bakken, er en god metafor for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid.