Den genetiske linken

Ett av kapitlene i boka heter "Den genetiske linken". Jeg har akkurat lest ferdig en bok som handler om dette. Den svenske skuespilleren Michael Nyqvist har skrevet den, og den heter "Når barnet har lagt seg". Han vokste opp som adoptivbarn. Dette fikk han vite som sju-åring, og kort etter ble adoptivforeldrene skilt.
I boka forteller han om hvordan han som voksen lette opp både den biologiske moren og faren sin. De hadde ikke hatt kontakt med hverandre siden den gang de laget barn sammen, så og si.
Nyqvist lette fram foreldrene sine selv, forsåvdt en spennende fortelling i seg selv, om skudd i blinde, om tomturer til Italia og mye frustrasjon.
Jeg undrer meg kanskje litt over hvorfor han ikke kontaktet for eksempel Frelsesarmeen; de ville trolig ha funnet fram til begge to, og med mindre strev.
Men det er en sterk fortelling - gripende. Mye smerte, og uten noen egentlig lykkelig slutt, selv om han fant fram til begge to. Med moren ble det med det ene møtet; med faren ble det en litt mer omfattende kontakt.

Michael Nyqvist
NÅR BARNET HAR LAGT SEG
CappelenDamm 2010

NY KUNNSKAP

Noe av det som er spennende med å grave i historien, er de gangene man klarer å grave opp ny kunnskap; kunnskap som ikke bare supplerer den kunnskapen som allerede finnes, men korrigerer den. Det opplevde jeg i kveld.
Det er sikkert ikke mange som forbinder noe med navnet Clifford Harland, men han var altså en av pionere innen Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. Han var bokstavelig talt "fagmann"; han jobbet i et anerkjent detektivbyrå i London, ble frelst under et møte i Regent Hall og ble salvasjonist. Da Bramwell Booth ba ham overta ledelsen av Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid, slo han til. Dette visste jeg ut fra "standardverket" om dette arbeidet, boka "Missing" av oberstlt. Richard Williams, som kom i 1970. Jeg oversatte store deler av den for Krigsropet i 1973/74. Her står det likevel forholdsvis lite om Harland. I min bok kommer det mer! Og det som kommer korrigerer en del av det som står i den engelske boka.
Yess!
Jeg er fornøyd i kveld! :-)

Research

Research er en spennende del av enhver skriveprosess. I dag har jeg sendt et brev til Family Tracing-kontoret i England og bedt om litt info, og en mail til HK og spurt etter noen navn. Krigsropet hadde nylig en bra sak som jeg kan bruke i boka, pluss at det også finnes andre gode saker fra tidligere krigsrop. Litt har man da igjen for å ha samlet stoff gjennom mange år...

Skrivefase...

En gjennomlesning av manus så langt og av diverse, relevante bøker og artikler - manuset vokser mellom fingrene mine. Det er bra. Responsen fra forlaget var positiv og oppmuntrende. Et to timer langt møte med Erling Levang fredag 15. januar ga også mye nyttig informasjon. Utfordringen nå er å finne fram til et antall cases, og få beskrevet arbeidsmetodene. Jeg har gitt meg selv frist til å ha et manus klart til forlaget i løpet av våren.

Manus vokser....

Jeg har hatt noen interessante og nyttige samtaler med folk, og skal ha flere. Jeg føler jeg har et brukbart grep på utformingen av stoffet nå. Min kontaktperson i et forlag har for lenge siden bedt meg sende henne noe når jeg hadde noe å sende. Jeg føler jeg har det nå, og har sendt avgårde ca. 50 sider.

De nordiske land

Jeg har sendt brev (e-post) til Frelsesarmeen i Danmark, Sverige og Finland og spurt litt om arbeidet i disse landene. En vel anvendt lørdag i biblioteket på Frelsesarmeens offisersskole ga meg informasjon om når dette arbeidet begynte i de andre, nordiske land. Danmark var først ute, i 1893, Norge i 1897, Sverige i 1903 og Finland i 1915.
Jeg har fått hyggelige svar fra alle tre, og er litt overrasket over at arbeidet faktisk ikke er mer omfattende i disse landene enn det faktisk er.
I Danmark ledes arbeidet av et pensjonert ektepar, som har kontoret hjemme i sin egen leilighet. I Sverige har man en offiser som har dette som et deltidsansvar, og det samme i Finland, der ettersøkelseskontoret er åpent én formiddag i uka. Antallet saker pr. år er på noen titalls i Danmark og Finland, noe mer i Sverige.

HVIT SLAVEHANDEL

Å skrive historien om noe, er en dynamisk prosess, og lærerikt – ikke minst for den som skriver. Har jobbet litt med manuset til ”Vårherres sporhunder” i det siste – stort sett brukt et par time hver kveld til å skrive. En av de tingene jeg har oppdaget, er at kampen mot hvit slavehandel hadde en langt mer sentral plass i premissene for at man begynte med ettersøkelsesvirksomhet enn det jeg var klar over. Opprettelsen av det første ettersøkelseskontoret i 1885 var rett og slett en del av strategien mot hvit slavehandel.
Selv har jeg tenkt at det var litt tilfeldig at man begynte med dette, men det viser seg altså at det ikke var.
Da man begynte arbeidet i Norge, var nok kampen mot hvit slavehandel i langt mindre grad et tema. Her handlet det om sjøfolk og utvandrere som de hjemme hadde mistet kontakt med.
12. juli 2009