torsdag 15. oktober 2009
Manus vokser....
Jeg har hatt noen interessante og nyttige samtaler med folk, og skal ha flere. Jeg føler jeg har et brukbart grep på utformingen av stoffet nå. Min kontaktperson i et forlag har for lenge siden bedt meg sende henne noe når jeg hadde noe å sende. Jeg føler jeg har det nå, og har sendt avgårde ca. 50 sider.
onsdag 26. august 2009
De nordiske land
Jeg har sendt brev (e-post) til Frelsesarmeen i Danmark, Sverige og Finland og spurt litt om arbeidet i disse landene. En vel anvendt lørdag i biblioteket på Frelsesarmeens offisersskole ga meg informasjon om når dette arbeidet begynte i de andre, nordiske land. Danmark var først ute, i 1893, Norge i 1897, Sverige i 1903 og Finland i 1915.
Jeg har fått hyggelige svar fra alle tre, og er litt overrasket over at arbeidet faktisk ikke er mer omfattende i disse landene enn det faktisk er.
I Danmark ledes arbeidet av et pensjonert ektepar, som har kontoret hjemme i sin egen leilighet. I Sverige har man en offiser som har dette som et deltidsansvar, og det samme i Finland, der ettersøkelseskontoret er åpent én formiddag i uka. Antallet saker pr. år er på noen titalls i Danmark og Finland, noe mer i Sverige.
Jeg har fått hyggelige svar fra alle tre, og er litt overrasket over at arbeidet faktisk ikke er mer omfattende i disse landene enn det faktisk er.
I Danmark ledes arbeidet av et pensjonert ektepar, som har kontoret hjemme i sin egen leilighet. I Sverige har man en offiser som har dette som et deltidsansvar, og det samme i Finland, der ettersøkelseskontoret er åpent én formiddag i uka. Antallet saker pr. år er på noen titalls i Danmark og Finland, noe mer i Sverige.
søndag 12. juli 2009
HVIT SLAVEHANDEL
Å skrive historien om noe, er en dynamisk prosess, og lærerikt – ikke minst for den som skriver. Har jobbet litt med manuset til ”Vårherres sporhunder” i det siste – stort sett brukt et par time hver kveld til å skrive. En av de tingene jeg har oppdaget, er at kampen mot hvit slavehandel hadde en langt mer sentral plass i premissene for at man begynte med ettersøkelsesvirksomhet enn det jeg var klar over. Opprettelsen av det første ettersøkelseskontoret i 1885 var rett og slett en del av strategien mot hvit slavehandel.
Selv har jeg tenkt at det var litt tilfeldig at man begynte med dette, men det viser seg altså at det ikke var.
Da man begynte arbeidet i Norge, var nok kampen mot hvit slavehandel i langt mindre grad et tema. Her handlet det om sjøfolk og utvandrere som de hjemme hadde mistet kontakt med.
12. juli 2009
Selv har jeg tenkt at det var litt tilfeldig at man begynte med dette, men det viser seg altså at det ikke var.
Da man begynte arbeidet i Norge, var nok kampen mot hvit slavehandel i langt mindre grad et tema. Her handlet det om sjøfolk og utvandrere som de hjemme hadde mistet kontakt med.
12. juli 2009
fredag 10. juli 2009
SPORHUND ELLER DETEKTIV?
Jeg har kalt dette prosjektet ”Vårherres sporhunder”. Det blir – så sant det er opp til meg – også tittelen på boka når den foreligger. Det er et helt bevisst valg fra min side. Uttrykket ”Guds detektiver” har ofte vært brukt om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. Så ofte at jeg for min del er litt lei det, slik jeg blir lei all fantasiløs, klisjépreget språkbruk. Nå er vel ikke ”sporhund” så veldig mye mer nyskapende, men det har litt andre valører enn ordet ”detektiv” har.
Nå er ikke ”Vårherres sporhunder” et uttrykk jeg har skapt. Krim-eksperten i NRK, Nils Nordberg, skrev i sin tid et nydelig, lite forord til en samling ”Father Brown”-historier med nettopp overskriften ”Vårherres sporhund”. Denne samlingen kom ut rundt 1970; jeg tar den fremdeles fram og koser meg med den. Father Brown er en detektiv/sporhund etter mitt hjerte…
Det har nok også spilt litt inn for valget av tittel på prosjektet at det allerede er gitt ut en bok som heter ”Guds detektiver”. Den kom på slutten av 1970-tallet, og er en oversettelse av en svensk bok om nettopp ettersøkelsesarbeidet. På engelsk er det gitt ut en bok som heter ”God’s Private Eye”. Metaforbruken er den samme. ”A private eye” er et annet uttrykk for privatdetektiv på engelsk.
FORSKJELL?
Hva er så forskjellen på en detektiv og en sporhund? Jeg kontaktet Norsk Språkråd for å finne ut litt mer om opprinnelsen til ordet ”detektiv”. Jeg mente å vite at det dukket opp første gang i litteraturen i en novelle av Edgar Allan Poe. Språkrådet skriver blant annet: -”Detektiv" er med i bind I av Norsk Riksmålsordbok fra 1937, men uten noen tidfestede eksempler på bruk i norsk. Går vi til den store Ordbog over det danske sprog, finner vi "detektiv" i et bind fra 1921, og her er det eldste eksempelet som siteres, fra 1906 (fra Henrik Pontoppidan: "Asgaardsrejen"). I svensk er "detektiv" belagt i skrift som substantiv enda tidligere, alt i 1870-årene (Svenska Akademiens ordbok). (På svensk kan "detektiv" også være adjektiv, og denne bruken ser faktisk ut til å være den eldste.) Dermed kan vi slå fast at "detektiv" har vært brukt i de skandinaviske språkene alt for 100-150 år siden. Det har sikkert vært kjent også i Norge.
Ordbøkene oppgir at ordet stammer fra engelsk. Et par av de eldste svenske beleggene ser ut til å knytte seg til oversettelser eller utgivelser av Jules Verne, som riktignok skrev fransk, og Edgar Allan Poe, men jeg har ikke fått til å sjekke de nøyaktige kildehenvisningene her. (…)Norske ordbøker er enige om at "detektiv" mest brukes om utenlandske forhold, og det er vel dette som er bakgrunnen for den litterære dåmen ordet kan ha, slik du er inne på. På grunnlag av skjønn vil jeg si at det i dag forekommer kanskje oftere i sammensetninger (som "privatdetektiv", "hobbydetektiv", "detektivarbeid", "detektivbyrå", "detektivroman") enn i usammensatt form. Etter min språkfølelse finnes det vel også et par mer eller mindre faste fraser der ordet inngår, som "leke detektiv" og "spille detektiv", som en kan gripe til når det er (unødig) vanskelig å finne noe en leter etter.
Så langt Språkrådet, som er en spennende og god kilde for den som lurer på språklige ting. Jeg har brukt dem flere ganger.
De fleste av oss får – som også Språkrådet nevner – assosiasjoner til forbrytelser og kriminaletterforskning når vi hører ordet ”detektiv”. Det blir feil, rent faktisk, i forhold til Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. De arbeider eksplisitt ikke med kriminalsaker. Her har det nok skjedd innstramminger ifht det opprinnelige. Da man begynte med dette arbeidet i England var ett av arbeidsområdene å spore opp fedre som ikke bidro til understøttelse av egne barn. I dag er arbeidsområdet så å si utelukkende familiegjenforening. Da er det ikke en detektiv man trenger, da trenger man en sporhund.Sporhund-begrepet har noe trygt og koselig ved seg. En sporhund er den som finner deg når du har gått deg vill, kommet bort eller ikke vet hvor du skal gå for å komme dit du skal. Derfor synes jeg sporhunden, med nesa mot bakken, er en god metafor for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid.
Nå er ikke ”Vårherres sporhunder” et uttrykk jeg har skapt. Krim-eksperten i NRK, Nils Nordberg, skrev i sin tid et nydelig, lite forord til en samling ”Father Brown”-historier med nettopp overskriften ”Vårherres sporhund”. Denne samlingen kom ut rundt 1970; jeg tar den fremdeles fram og koser meg med den. Father Brown er en detektiv/sporhund etter mitt hjerte…
Det har nok også spilt litt inn for valget av tittel på prosjektet at det allerede er gitt ut en bok som heter ”Guds detektiver”. Den kom på slutten av 1970-tallet, og er en oversettelse av en svensk bok om nettopp ettersøkelsesarbeidet. På engelsk er det gitt ut en bok som heter ”God’s Private Eye”. Metaforbruken er den samme. ”A private eye” er et annet uttrykk for privatdetektiv på engelsk.
FORSKJELL?
Hva er så forskjellen på en detektiv og en sporhund? Jeg kontaktet Norsk Språkråd for å finne ut litt mer om opprinnelsen til ordet ”detektiv”. Jeg mente å vite at det dukket opp første gang i litteraturen i en novelle av Edgar Allan Poe. Språkrådet skriver blant annet: -”Detektiv" er med i bind I av Norsk Riksmålsordbok fra 1937, men uten noen tidfestede eksempler på bruk i norsk. Går vi til den store Ordbog over det danske sprog, finner vi "detektiv" i et bind fra 1921, og her er det eldste eksempelet som siteres, fra 1906 (fra Henrik Pontoppidan: "Asgaardsrejen"). I svensk er "detektiv" belagt i skrift som substantiv enda tidligere, alt i 1870-årene (Svenska Akademiens ordbok). (På svensk kan "detektiv" også være adjektiv, og denne bruken ser faktisk ut til å være den eldste.) Dermed kan vi slå fast at "detektiv" har vært brukt i de skandinaviske språkene alt for 100-150 år siden. Det har sikkert vært kjent også i Norge.
Ordbøkene oppgir at ordet stammer fra engelsk. Et par av de eldste svenske beleggene ser ut til å knytte seg til oversettelser eller utgivelser av Jules Verne, som riktignok skrev fransk, og Edgar Allan Poe, men jeg har ikke fått til å sjekke de nøyaktige kildehenvisningene her. (…)Norske ordbøker er enige om at "detektiv" mest brukes om utenlandske forhold, og det er vel dette som er bakgrunnen for den litterære dåmen ordet kan ha, slik du er inne på. På grunnlag av skjønn vil jeg si at det i dag forekommer kanskje oftere i sammensetninger (som "privatdetektiv", "hobbydetektiv", "detektivarbeid", "detektivbyrå", "detektivroman") enn i usammensatt form. Etter min språkfølelse finnes det vel også et par mer eller mindre faste fraser der ordet inngår, som "leke detektiv" og "spille detektiv", som en kan gripe til når det er (unødig) vanskelig å finne noe en leter etter.
Så langt Språkrådet, som er en spennende og god kilde for den som lurer på språklige ting. Jeg har brukt dem flere ganger.
De fleste av oss får – som også Språkrådet nevner – assosiasjoner til forbrytelser og kriminaletterforskning når vi hører ordet ”detektiv”. Det blir feil, rent faktisk, i forhold til Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. De arbeider eksplisitt ikke med kriminalsaker. Her har det nok skjedd innstramminger ifht det opprinnelige. Da man begynte med dette arbeidet i England var ett av arbeidsområdene å spore opp fedre som ikke bidro til understøttelse av egne barn. I dag er arbeidsområdet så å si utelukkende familiegjenforening. Da er det ikke en detektiv man trenger, da trenger man en sporhund.Sporhund-begrepet har noe trygt og koselig ved seg. En sporhund er den som finner deg når du har gått deg vill, kommet bort eller ikke vet hvor du skal gå for å komme dit du skal. Derfor synes jeg sporhunden, med nesa mot bakken, er en god metafor for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid.
lørdag 4. juli 2009
TEMAKVELD PÅ TORP
Torsdag 27. august blir ”Vårherres sporhunder” temaet for ”Ukens fest” på Frelsesarmeen på Torp i Østfold. Forfatteren og frelsessoldaten Nils-Petter Enstad har ansvar for møtet, og forteller om sitt nye bokprosjekt. Prosjektet heter ”Vårherres sporhunder”, og skal etter planen føre til en bok om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. Dette arbeidet begynte i Norge i 1897, men får først nå sin egen bok. Tidligere har det vært skrevet flere bøker på engelsk om dette, og en på svensk.
Forfatteren har fått et stipend fra Det Faglitterære Fond til arbeidet med denne boka, og innsamlingen av stoff er i full gang.
Forfatteren har fått et stipend fra Det Faglitterære Fond til arbeidet med denne boka, og innsamlingen av stoff er i full gang.
onsdag 20. mai 2009
FLERE SLIKE FORTELLINGER?
Ble gjenforent etter 51 år
51 år etter at hun ble adoptert bort, ble Linda Henderson fra USA gjenforent med sin mor Ingrid Sletten, melder Sarpsborg Arbeiderblad. Det var Frelsesarmeens seksjon for ettersøkelsesarbeid som fikk en henvendelse fra Linda Henderson, og som oppsporet moren. Moren hadde forsøkt å finne datteren, men det norske lovverket lar bare barn finne foreldre – og ikke omvendt.
Linda Henderson og mannen Harold har nå besøkt Lindas mor i Norge, og julen skal Ingrid Sletten feire sammen med datter, svigersønn og sju barnebarn i New York. Sletten er enke og har ingen andre barn enn Linda (KPK - Publisert: 22.10.2007).
51 år etter at hun ble adoptert bort, ble Linda Henderson fra USA gjenforent med sin mor Ingrid Sletten, melder Sarpsborg Arbeiderblad. Det var Frelsesarmeens seksjon for ettersøkelsesarbeid som fikk en henvendelse fra Linda Henderson, og som oppsporet moren. Moren hadde forsøkt å finne datteren, men det norske lovverket lar bare barn finne foreldre – og ikke omvendt.
Linda Henderson og mannen Harold har nå besøkt Lindas mor i Norge, og julen skal Ingrid Sletten feire sammen med datter, svigersønn og sju barnebarn i New York. Sletten er enke og har ingen andre barn enn Linda (KPK - Publisert: 22.10.2007).
mandag 18. mai 2009
HVA ER SKREVET FØR?
Det er jo skrevet mye om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid i årenes løp, men det har stort sett vært reportasjer i aviser og ukeblader. For en del år siden var Frelsesarmeens "detektiver" fast gjest i NRKs Frokost-TV når det nærmet seg jul (sammen med gruppa NSB... :-)). Det ble også laget en "krimserie" som het "Nini", og som liksom skulle handle om ettersøkelsearbeidet. God reklame for FA, kanskje - men håpløs som kilde til kunnskap...
Noen bøker har vært skrevet, først og fremst på engelsk.
En svensk bok ble oversatt i sin tid og gitt ut på Luther Forlag ("Guds detektiver"), og i forbindelse med arbeidets 100-årsjubileum i 1997 ble det gitt ut et forholdsvis lite hefte som het "Håpets kontor".
Det jeg ønsker meg nå, er fortellinger om dette arbeidet - gjerne førstehånds, fra folk som har gjort erfaringer med "Vårherres sporhunder".....
Se ellers http://www.dagenmagazinet.no/Nyheter/Samfunn/tabid/248/Default.aspx?ModuleId=33079&articleView=true
Noen bøker har vært skrevet, først og fremst på engelsk.
En svensk bok ble oversatt i sin tid og gitt ut på Luther Forlag ("Guds detektiver"), og i forbindelse med arbeidets 100-årsjubileum i 1997 ble det gitt ut et forholdsvis lite hefte som het "Håpets kontor".
Det jeg ønsker meg nå, er fortellinger om dette arbeidet - gjerne førstehånds, fra folk som har gjort erfaringer med "Vårherres sporhunder".....
Se ellers http://www.dagenmagazinet.no/Nyheter/Samfunn/tabid/248/Default.aspx?ModuleId=33079&articleView=true
lørdag 11. april 2009
VÅRHERRES SPORHUNDER - ET PROSJEKT
Denne bloggen er opprettet som et ledd i et prosjekt jeg er i ferd med å starte. Det gjelder ei bok om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. Prosjektet har arbeidstittelen "Vårherres sporhunder - Fortellinger om og fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid".
Stipendkomiteen i Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening har vært raus nok til å gi meg midler til dette arbeidet, sånn at jeg kan sikre meg litt frikjøp av tid med tanke på å samle inn stoff, gjøre research og ikke minst skrive denne boka.
Alle som har erfaringer med dette arbeidet, eller kjenner noen som har slike erfaringer, må gjerne kontakte meg, enten pr. brev, pr. mail eller på telefon.
Nils-Petter Enstad
Pb 15
1801 Askim
nenstad@gmail.com
95 12 37 15
Stipendkomiteen i Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening har vært raus nok til å gi meg midler til dette arbeidet, sånn at jeg kan sikre meg litt frikjøp av tid med tanke på å samle inn stoff, gjøre research og ikke minst skrive denne boka.
Alle som har erfaringer med dette arbeidet, eller kjenner noen som har slike erfaringer, må gjerne kontakte meg, enten pr. brev, pr. mail eller på telefon.
Nils-Petter Enstad
Pb 15
1801 Askim
nenstad@gmail.com
95 12 37 15
VÅRHERRES SPORHUNDER - LITT FAKTA
Det begynte ved en tilfeldighet. Et bekymret foreldrepar fra den engelske landsbygda ville ha kontakt med datteren sin. Hun hadde reist til London for å arbeide, og siden hadde de ikke hørt noe fra henne. Hvem kunne hjelpe dem med å få kontakt med datteren igjen? London var en stor by og de kjente ikke noen der. Så fikk de en idé: Kanskje disse nye folka med uniform kunne hjelpe dem? Folk sa jo at de kunne hjelpe alle…
Hvem som var de første som henvendte seg til Frelsesarmeens hovedkvarter i London og ba om hjelp til å finne sin savnede datter lar seg neppe spore i dag, men etter hvert kom stadig flere henvendelser. I 1885 ble det opprettet et eget kontor som arbeidet utelukkende med slike saker.
NORGE
Frelsesarmeen kom til Norge vinteren 1888. I en artikkel i Krigsropet for 12. juni 1897 ble det offentliggjort at Frelsesarmeen i Norge ville starte et kontor for å finne savnede personer, slik man allerede hadde det i England, USA og Australia. Det var ikke minst utvandringen til USA som aktualiserte behovet for et slikt kontor også i Norge: Hvert år utvandret tusenvis av nordmenn til USA, og mange av dem forsømte å holde kontakten med familien i gamlelandet.
Norge var tidlig ute med etableringen av Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. I Sverige tok man ikke opp et slikt arbeid før i 1903.
EGET KONTOR
De første årene var ettersøkelsesarbeidet drevet som én av mange aktiviteter ved hovedkvarteret, uten at ansvaret var plassert ett bestemt sted. Men i 1907 ble dette forandret. Da fikk arbeidet sitt eget sekretariat. Major H.A. Tandberg ble utnevnt til leder for virksomheten. Tandberg er mest kjent i Frelsesarmeens historie fra sine mange år som redaktør for Krigsropet, og for en rekke vakre sanger. ”Jeg er en seiler på livets hav” og ”Vi synger titt om seirens lønn der hjemme” er to av disse.
Som leder for ettersøkelsesarbeidet skrev han diktet ”Skriv hjem til mor, husk hva du lovet den gang du fór”. Dette diktet ble trykket opp i ufattelige 500.000 eksemplarer, og ble hengt opp i sjømannskirker og på norske utestasjoner over hele verden. Det ble også lagt ut som flyveblader på båter og andre steder der norske sjømenn kunne tenkes å dukke opp.
For en moderne leser kan nok diktet virke sentimentalt, men mange fikk en påminning om å skrive hjem etter å ha lest diktet, og sendte det første livstegnet på lang tid.
50 ÅR OG FEM MINUTTER
Pr. 31. desember 2006, altså etter 110 års virksomhet, hadde Frelsesarmeens ettersøkelseskontor i Norge tatt opp mer enn 62.533 saker, og har funnet mer enn 56.080 personer, som er tallene fra siste årsskifte. Dette gir en ”finneprosent” på nær 90.
Det er stor forskjell på hvor lang tid det tar å løse en sak. I noen få tilfeller har det tatt mange tiår før vedkommende ble funnet, i andre – få, de også – tok det bare noen minutter. En sak blir i prinsippet aldri gitt opp, selv ikke der hvor livets egne lover tilsier at nå er sannsynligheten for å finne vedkommende i live lik null. Det er da også en del saker hvor man må meddele at vedkommende er identifisert, men at han eller hun er død. I boka ”Håpets kontor”, som ble gitt ut til 100-årsjubileet i 1997, fortelles det om saker det har tatt 50 år å løse, og om en sak som lot seg løse på fem minutter.
Hvem som var de første som henvendte seg til Frelsesarmeens hovedkvarter i London og ba om hjelp til å finne sin savnede datter lar seg neppe spore i dag, men etter hvert kom stadig flere henvendelser. I 1885 ble det opprettet et eget kontor som arbeidet utelukkende med slike saker.
NORGE
Frelsesarmeen kom til Norge vinteren 1888. I en artikkel i Krigsropet for 12. juni 1897 ble det offentliggjort at Frelsesarmeen i Norge ville starte et kontor for å finne savnede personer, slik man allerede hadde det i England, USA og Australia. Det var ikke minst utvandringen til USA som aktualiserte behovet for et slikt kontor også i Norge: Hvert år utvandret tusenvis av nordmenn til USA, og mange av dem forsømte å holde kontakten med familien i gamlelandet.
Norge var tidlig ute med etableringen av Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. I Sverige tok man ikke opp et slikt arbeid før i 1903.
EGET KONTOR
De første årene var ettersøkelsesarbeidet drevet som én av mange aktiviteter ved hovedkvarteret, uten at ansvaret var plassert ett bestemt sted. Men i 1907 ble dette forandret. Da fikk arbeidet sitt eget sekretariat. Major H.A. Tandberg ble utnevnt til leder for virksomheten. Tandberg er mest kjent i Frelsesarmeens historie fra sine mange år som redaktør for Krigsropet, og for en rekke vakre sanger. ”Jeg er en seiler på livets hav” og ”Vi synger titt om seirens lønn der hjemme” er to av disse.
Som leder for ettersøkelsesarbeidet skrev han diktet ”Skriv hjem til mor, husk hva du lovet den gang du fór”. Dette diktet ble trykket opp i ufattelige 500.000 eksemplarer, og ble hengt opp i sjømannskirker og på norske utestasjoner over hele verden. Det ble også lagt ut som flyveblader på båter og andre steder der norske sjømenn kunne tenkes å dukke opp.
For en moderne leser kan nok diktet virke sentimentalt, men mange fikk en påminning om å skrive hjem etter å ha lest diktet, og sendte det første livstegnet på lang tid.
50 ÅR OG FEM MINUTTER
Pr. 31. desember 2006, altså etter 110 års virksomhet, hadde Frelsesarmeens ettersøkelseskontor i Norge tatt opp mer enn 62.533 saker, og har funnet mer enn 56.080 personer, som er tallene fra siste årsskifte. Dette gir en ”finneprosent” på nær 90.
Det er stor forskjell på hvor lang tid det tar å løse en sak. I noen få tilfeller har det tatt mange tiår før vedkommende ble funnet, i andre – få, de også – tok det bare noen minutter. En sak blir i prinsippet aldri gitt opp, selv ikke der hvor livets egne lover tilsier at nå er sannsynligheten for å finne vedkommende i live lik null. Det er da også en del saker hvor man må meddele at vedkommende er identifisert, men at han eller hun er død. I boka ”Håpets kontor”, som ble gitt ut til 100-årsjubileet i 1997, fortelles det om saker det har tatt 50 år å løse, og om en sak som lot seg løse på fem minutter.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
