lørdag 7. mai 2022

«Vårherres sporhunder» 125 år

Av Nils-Petter Enstad

Sommeren 1897 skjedde det flere viktige endringer i Frelsesarmeens organisering av seg selv. Sosialarbeidet ble samlet i en egen avdeling, og som en del av dette tok man også opp en helt ny virksomhet: Et «Eftersøgelses-Bureau», som det het i de utgavene av Krigsropet der dette ble annonsert i juni for 125 år siden.


I kunngjøringen, som var signert Frelsesarmeens daværende leder i Norge, kommandør Hanna Ouchterlony, heter det: «Det har lenge været vort ønske at oprette et eftersøkelsesbureau i forbindelse med vort sociale arbeide, i lighed med hvad der allerede længe har eksistert i England, Amerika og Australien m. fl. lande.
Dette bureau paatager sig efter bedste evne at søge at skaffe oplysninger om længe savnede personer i Norge eller udenlands og sætte dem i forbindelse med slægtninge og venner, der maaske ikke har hørt fra dem paa mange aar og ikke har nogen anelse om deres nuværende opholdssted».
Denne teksten sto i flere utgaver av Krigsropet i løpet av juni dette året.

England
I England hadde Frelsesarmeen drevet denne typen virksomhet allerede i ti år.
Her hadde arbeidet først og fremst vært rettet mot bekjempelsen av prostitusjon og hvit slavehandel, i Norge var det akterutseilte sjøfolk og utvandrede nordmenn som var målgruppen for arbeidet.
Senere ble omreisende håndverkere og anleggsarbeidere en betydelig del av saksmengden, men også unge jenter fra distriktene som var kommet inn til hovedstaden og enten havnet i prostitusjon eller rett og slett blitt lurt.

Første saken mislyktes
På 125 år har Frelsesarmeens ettersøkelseskontor fått inn rundt regnet ett hundre tusen saker. Om lag 60 prosent av disse har man klart å løse. Men den aller første saken var ikke en av disse.
Den gjaldt en ung mann som hadde forlatt hjemmet sitt på Sagene i Kristiania da han var 14 år. Det var foreldrene som ettersøkte ham 16 år senere; da hadde de ikke hørt fra ham på sju år. Siste livstegn kom fra Chicago. Han ble beskrevet som «lang, smal og mørk, med svart skjegg». På det ene kinnet hadde han et arr. Øynene var mørkeblå, og håret var svart og glatt.
Ikke så veldig mye å gå på, med andre ord, og Chicago er vel heller ikke den by i verden der høye, slanke unge menn med glatt hår og svart skjegg er det mest påfallende. Arr på kinnet forekommer det nok også en del av i en by som er kjent for mye kriminalitet.
Det var i en artikkel 25 år senere at det mislykte caset Rasmus ble nevnt, og man skal ikke se helt bort fra at den kanskje ble løst enda senere. I den store saksmengden Vårherres sporhunder har fått på sine bord, finnes det eksempler både på saker som først ble løst etter 50 år, og på saker som ble løst i løpet av noen minutter.

På egne bein
I de første ti årene av sin virksomhet var ettersøkelsesvirksomheten en integrert del av sosialarbeidet i Frelsesarmeen.
Dette kunne føre til at saksbehandleransvaret lå litt «både her og både der», og da sosialarbeidet ble omorganisert og delt i to enheter i 1904 ser det ut til at den/de som hadde arbeidet med disse sakene ble med i den enheten mens saksbunken havnet i den andre. I 1908 ble derfor ettersøkelsesarbeidet skilt ut som en egen avdeling, og major H.A. Tandberg, mangeårig redaktør for Krigsropet og i dag mest kjent som salmedikter, ble leder for arbeidet.
Fra å ha vært en del av en allerede stor portefølje i sosialtjenesten, ble ettersøkelsesarbeidet nå etablert som et eget område, noe som førte til sterk økning i saksmengden og til at man fikk flere medarbeidere. På det meste var det både tre og fire medarbeidere knyttet til kontoret.
I dag er det bare en deltidsstilling knyttet til virksomheten, og saksmengden har også minsket, fra flere hundre i året til pluss/minus 50-60 saker.

Saker og situasjoner
I årene etter både første og andre verdenskrig fikk kontoret sterk pågang fra pårørende som ville ha kontakt med personer de ikke hadde hørt fra på mange år.
På 1970-tallet, 30 år etter andre verdenskrig, fikk man også noen «toppår» der unge mennesker som visste, fryktet eller trodde at deres biologiske fedre hadde vært en tysk soldat søkte sitt opphav.
Når saksmengden har dalt betraktelig i de senere årene, har dette flere forklaringer: Dels har internett gitt folk helt andre muligheter til å lete selv, dels har det skjedd det en innstramming i Folkeregisterets praksis når det gjelder å gi Frelsesarmeens ettersøkelseskontor adgang til deres opplysninger.
Regelverket er nok det samme som tidligere, men tolkningen av det er blitt innskjerpet. Røde Kors sin sporingstjeneste har opplevd det samme.
For en kristen bevegelse som Frelsesarmeen er det naturlig å tenke på Jesu lignelse om den fortapte sønn som en av verdenslitteraturens grunnfortellinger.
Det er ikke uten grunn.
Det lages stadig vekk reportasjer, fjernsynsprogram eller skrives bøker om slike fortellinger.
Frelsesarmeen på sin side er ikke så opptatt av å formidle suksessfortellinger om noe som det ofte er knyttet mye sårhet til.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter:
Vårherres sporhunder.
Fortellinger fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid
(CappelenDamm, 2012)