Denne bloggen er opprettet som et ledd i et prosjekt jeg er i ferd med å starte. Det gjelder ei bok om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. Prosjektet har arbeidstittelen "Vårherres sporhunder - Fortellinger om og fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid".
Stipendkomiteen i Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening har vært raus nok til å gi meg midler til dette arbeidet, sånn at jeg kan sikre meg litt frikjøp av tid med tanke på å samle inn stoff, gjøre research og ikke minst skrive denne boka.
Alle som har erfaringer med dette arbeidet, eller kjenner noen som har slike erfaringer, må gjerne kontakte meg, enten pr. brev, pr. mail eller på telefon.
Nils-Petter Enstad
Pb 15
1801 Askim
nenstad@gmail.com
95 12 37 15
lørdag 11. april 2009
VÅRHERRES SPORHUNDER - LITT FAKTA
Det begynte ved en tilfeldighet. Et bekymret foreldrepar fra den engelske landsbygda ville ha kontakt med datteren sin. Hun hadde reist til London for å arbeide, og siden hadde de ikke hørt noe fra henne. Hvem kunne hjelpe dem med å få kontakt med datteren igjen? London var en stor by og de kjente ikke noen der. Så fikk de en idé: Kanskje disse nye folka med uniform kunne hjelpe dem? Folk sa jo at de kunne hjelpe alle…
Hvem som var de første som henvendte seg til Frelsesarmeens hovedkvarter i London og ba om hjelp til å finne sin savnede datter lar seg neppe spore i dag, men etter hvert kom stadig flere henvendelser. I 1885 ble det opprettet et eget kontor som arbeidet utelukkende med slike saker.
NORGE
Frelsesarmeen kom til Norge vinteren 1888. I en artikkel i Krigsropet for 12. juni 1897 ble det offentliggjort at Frelsesarmeen i Norge ville starte et kontor for å finne savnede personer, slik man allerede hadde det i England, USA og Australia. Det var ikke minst utvandringen til USA som aktualiserte behovet for et slikt kontor også i Norge: Hvert år utvandret tusenvis av nordmenn til USA, og mange av dem forsømte å holde kontakten med familien i gamlelandet.
Norge var tidlig ute med etableringen av Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. I Sverige tok man ikke opp et slikt arbeid før i 1903.
EGET KONTOR
De første årene var ettersøkelsesarbeidet drevet som én av mange aktiviteter ved hovedkvarteret, uten at ansvaret var plassert ett bestemt sted. Men i 1907 ble dette forandret. Da fikk arbeidet sitt eget sekretariat. Major H.A. Tandberg ble utnevnt til leder for virksomheten. Tandberg er mest kjent i Frelsesarmeens historie fra sine mange år som redaktør for Krigsropet, og for en rekke vakre sanger. ”Jeg er en seiler på livets hav” og ”Vi synger titt om seirens lønn der hjemme” er to av disse.
Som leder for ettersøkelsesarbeidet skrev han diktet ”Skriv hjem til mor, husk hva du lovet den gang du fór”. Dette diktet ble trykket opp i ufattelige 500.000 eksemplarer, og ble hengt opp i sjømannskirker og på norske utestasjoner over hele verden. Det ble også lagt ut som flyveblader på båter og andre steder der norske sjømenn kunne tenkes å dukke opp.
For en moderne leser kan nok diktet virke sentimentalt, men mange fikk en påminning om å skrive hjem etter å ha lest diktet, og sendte det første livstegnet på lang tid.
50 ÅR OG FEM MINUTTER
Pr. 31. desember 2006, altså etter 110 års virksomhet, hadde Frelsesarmeens ettersøkelseskontor i Norge tatt opp mer enn 62.533 saker, og har funnet mer enn 56.080 personer, som er tallene fra siste årsskifte. Dette gir en ”finneprosent” på nær 90.
Det er stor forskjell på hvor lang tid det tar å løse en sak. I noen få tilfeller har det tatt mange tiår før vedkommende ble funnet, i andre – få, de også – tok det bare noen minutter. En sak blir i prinsippet aldri gitt opp, selv ikke der hvor livets egne lover tilsier at nå er sannsynligheten for å finne vedkommende i live lik null. Det er da også en del saker hvor man må meddele at vedkommende er identifisert, men at han eller hun er død. I boka ”Håpets kontor”, som ble gitt ut til 100-årsjubileet i 1997, fortelles det om saker det har tatt 50 år å løse, og om en sak som lot seg løse på fem minutter.
Hvem som var de første som henvendte seg til Frelsesarmeens hovedkvarter i London og ba om hjelp til å finne sin savnede datter lar seg neppe spore i dag, men etter hvert kom stadig flere henvendelser. I 1885 ble det opprettet et eget kontor som arbeidet utelukkende med slike saker.
NORGE
Frelsesarmeen kom til Norge vinteren 1888. I en artikkel i Krigsropet for 12. juni 1897 ble det offentliggjort at Frelsesarmeen i Norge ville starte et kontor for å finne savnede personer, slik man allerede hadde det i England, USA og Australia. Det var ikke minst utvandringen til USA som aktualiserte behovet for et slikt kontor også i Norge: Hvert år utvandret tusenvis av nordmenn til USA, og mange av dem forsømte å holde kontakten med familien i gamlelandet.
Norge var tidlig ute med etableringen av Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. I Sverige tok man ikke opp et slikt arbeid før i 1903.
EGET KONTOR
De første årene var ettersøkelsesarbeidet drevet som én av mange aktiviteter ved hovedkvarteret, uten at ansvaret var plassert ett bestemt sted. Men i 1907 ble dette forandret. Da fikk arbeidet sitt eget sekretariat. Major H.A. Tandberg ble utnevnt til leder for virksomheten. Tandberg er mest kjent i Frelsesarmeens historie fra sine mange år som redaktør for Krigsropet, og for en rekke vakre sanger. ”Jeg er en seiler på livets hav” og ”Vi synger titt om seirens lønn der hjemme” er to av disse.
Som leder for ettersøkelsesarbeidet skrev han diktet ”Skriv hjem til mor, husk hva du lovet den gang du fór”. Dette diktet ble trykket opp i ufattelige 500.000 eksemplarer, og ble hengt opp i sjømannskirker og på norske utestasjoner over hele verden. Det ble også lagt ut som flyveblader på båter og andre steder der norske sjømenn kunne tenkes å dukke opp.
For en moderne leser kan nok diktet virke sentimentalt, men mange fikk en påminning om å skrive hjem etter å ha lest diktet, og sendte det første livstegnet på lang tid.
50 ÅR OG FEM MINUTTER
Pr. 31. desember 2006, altså etter 110 års virksomhet, hadde Frelsesarmeens ettersøkelseskontor i Norge tatt opp mer enn 62.533 saker, og har funnet mer enn 56.080 personer, som er tallene fra siste årsskifte. Dette gir en ”finneprosent” på nær 90.
Det er stor forskjell på hvor lang tid det tar å løse en sak. I noen få tilfeller har det tatt mange tiår før vedkommende ble funnet, i andre – få, de også – tok det bare noen minutter. En sak blir i prinsippet aldri gitt opp, selv ikke der hvor livets egne lover tilsier at nå er sannsynligheten for å finne vedkommende i live lik null. Det er da også en del saker hvor man må meddele at vedkommende er identifisert, men at han eller hun er død. I boka ”Håpets kontor”, som ble gitt ut til 100-årsjubileet i 1997, fortelles det om saker det har tatt 50 år å løse, og om en sak som lot seg løse på fem minutter.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
