Lå ettersøkelsesarbeidet nede da Tandberg overtok?

Gløtt fra et forfatterverksted
I historieboka ”50 års korstog”, som H.A. Tandberg skrev til Frelsesarmeens 50-årsjubileum i 1938, skriver han om da han selv ble sjef for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid i 1908, at han ble ”satt til å gjenoppta arbeidet med ettersøkelse av savnede personer, som en tid hadde ligget nede”. Denne beskrivelsen har siden stort sett blitt gjentatt ukritisk i de historiske framstillingene som senere er blitt gitt ut. Men stemmer den?
Da jeg begynte arbeidet med boka ”Vårherres sporhunder” (som jeg fremdeles jobber med!), var dette en av de tingene jeg prøvde å finne ut av. I stedet for å gjenta ukritisk det tidligere forfattere har skrevet, har jeg prøvd å få bekreftet, eventuelt avkreftet, disse framstillingene. Det har gitt noen aha-opplevelser som det har vært interessant å gjøre.
Det gjelder også påstanden om at ettersøkelsesarbeidet hadde ”ligget nede” da Tandberg overtok.
Ettersøkelsesarbeidet ble startet i 1897, ti år før Tandberg fikk ansvaret for det. Den gang ble arbeidet administrert fra Frelsesarmeens sosialkontor, der major Lorenze Sommer var sjef. Men alt året etter giftet hun seg med engelskmannen William Powell, og Othilie Tonning overtok ansvaret. Den første tiden besto kontoret av to medarbeidere; sjefen selv og Mathilde Akerholt. Etter all sannsynlighet var det Akerholt som arbeidet med ettersøkelsessakene. Små notiser i Krigsopet i disse årene tyder på det.
I 1904 ble sosialarbeidet delt i to. Det som fikk navnet Kvinners Sosiale Arbeid besto av barnehjem, gamlehjem og redningshjem, mens Menns Sosiale Arbeid besto av herberger, ettervern og arbeidstrening. I tillegg ble ettersøkelsesarbeidet lagt til denne avdelingen. Her var det fram til 1908, da det ble skilt ut som egen arbeidsgren som sorterte direkte under kommandør og sjefsekretær ved hovedkvarteret.
Dersom postulatet om at arbeidet skulle ha ligget nede i de siste årene før 1908 stemmer, bør det vise seg, for eksempel i antallet savnetmeldinger i Krigsropet. Det gjør det ikke. Det er en jevn strøm med slike notiser i Krigsropet i årene fram til 1908. Ut fra de journalnumrene som savnetmeldingene i Krigsropet har, kan det virke som om det i snitt kom 50-60 nye saker hvert år, helt fra arbeidet startet i 1897 og fram til 1908.
Min analyse, i hvert fall i øyeblikket, er det skjedde en administrativ nedprioritering av dette arbeidsfeltet i forbindelse med delingen av sosialarbeidet i en ”kvinnelig” og en ”mannlig” del. Dette kan igjen ha hatt sammenheng med at den ettersøkelsesfaglige kompetansen som var ved den opprinnelige sosialavdelingen, ikke fulgte med da arbeidet ble delt. Som nevnt ble dette lagt til Menns Sosiale Arbeid, mens den eller de som hadde arbeidet med disse sakene, ble igjen i Kvinners Sosiale Arbeid. Dette kan igjen ha skapt det inntrykket Tandberg fikk da han overtok ansvaret, at arbeidet hadde ”ligget nede en tid” – vi snakker i så fall om en periode på tre-fire år.

Fortsatt en del å gjøre

Det var selvfølgelig altfor optimistisk å tenke at strek var satt. Fremdeles en del arbeid med manus, selv om det har fått lov til å ligge og "modne" litt i høst.
Noen foredrag/innlegg om temaet står på programmet framover:
* Søndag 31. oktober kl. 18: Frelsesarmeen i Hokksund
* Tirsdag 2. november kl. 18: Oasen, Grønland - møte med de pensjonerte frelsesoffiserene.

MANUS LEVERT

Så er manus levert, og jeg har avtale om en første konferanse med forlaget. Mange store og små elementer er sydd sammen, og så får man bare håpe det beste.

Strek satt?

Jeg tror kanskje jeg har klart å sette en foreløbig strek for skrivingen nå. Må printe ut det jeg har og lese gjennom det, og se om det er behov for endringer eller tilføyelser. Men akkurat nå føler jeg at jeg er i mål med et ferdig manus. Det er en veldig god følelse :-)

Den genetiske linken

Ett av kapitlene i boka heter "Den genetiske linken". Jeg har akkurat lest ferdig en bok som handler om dette. Den svenske skuespilleren Michael Nyqvist har skrevet den, og den heter "Når barnet har lagt seg". Han vokste opp som adoptivbarn. Dette fikk han vite som sju-åring, og kort etter ble adoptivforeldrene skilt.
I boka forteller han om hvordan han som voksen lette opp både den biologiske moren og faren sin. De hadde ikke hatt kontakt med hverandre siden den gang de laget barn sammen, så og si.
Nyqvist lette fram foreldrene sine selv, forsåvdt en spennende fortelling i seg selv, om skudd i blinde, om tomturer til Italia og mye frustrasjon.
Jeg undrer meg kanskje litt over hvorfor han ikke kontaktet for eksempel Frelsesarmeen; de ville trolig ha funnet fram til begge to, og med mindre strev.
Men det er en sterk fortelling - gripende. Mye smerte, og uten noen egentlig lykkelig slutt, selv om han fant fram til begge to. Med moren ble det med det ene møtet; med faren ble det en litt mer omfattende kontakt.

Michael Nyqvist
NÅR BARNET HAR LAGT SEG
CappelenDamm 2010

NY KUNNSKAP

Noe av det som er spennende med å grave i historien, er de gangene man klarer å grave opp ny kunnskap; kunnskap som ikke bare supplerer den kunnskapen som allerede finnes, men korrigerer den. Det opplevde jeg i kveld.
Det er sikkert ikke mange som forbinder noe med navnet Clifford Harland, men han var altså en av pionere innen Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. Han var bokstavelig talt "fagmann"; han jobbet i et anerkjent detektivbyrå i London, ble frelst under et møte i Regent Hall og ble salvasjonist. Da Bramwell Booth ba ham overta ledelsen av Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid, slo han til. Dette visste jeg ut fra "standardverket" om dette arbeidet, boka "Missing" av oberstlt. Richard Williams, som kom i 1970. Jeg oversatte store deler av den for Krigsropet i 1973/74. Her står det likevel forholdsvis lite om Harland. I min bok kommer det mer! Og det som kommer korrigerer en del av det som står i den engelske boka.
Yess!
Jeg er fornøyd i kveld! :-)

Research

Research er en spennende del av enhver skriveprosess. I dag har jeg sendt et brev til Family Tracing-kontoret i England og bedt om litt info, og en mail til HK og spurt etter noen navn. Krigsropet hadde nylig en bra sak som jeg kan bruke i boka, pluss at det også finnes andre gode saker fra tidligere krigsrop. Litt har man da igjen for å ha samlet stoff gjennom mange år...

Skrivefase...

En gjennomlesning av manus så langt og av diverse, relevante bøker og artikler - manuset vokser mellom fingrene mine. Det er bra. Responsen fra forlaget var positiv og oppmuntrende. Et to timer langt møte med Erling Levang fredag 15. januar ga også mye nyttig informasjon. Utfordringen nå er å finne fram til et antall cases, og få beskrevet arbeidsmetodene. Jeg har gitt meg selv frist til å ha et manus klart til forlaget i løpet av våren.