Lå ettersøkelsesarbeidet nede da Tandberg overtok?

Gløtt fra et forfatterverksted
I historieboka ”50 års korstog”, som H.A. Tandberg skrev til Frelsesarmeens 50-årsjubileum i 1938, skriver han om da han selv ble sjef for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid i 1908, at han ble ”satt til å gjenoppta arbeidet med ettersøkelse av savnede personer, som en tid hadde ligget nede”. Denne beskrivelsen har siden stort sett blitt gjentatt ukritisk i de historiske framstillingene som senere er blitt gitt ut. Men stemmer den?
Da jeg begynte arbeidet med boka ”Vårherres sporhunder” (som jeg fremdeles jobber med!), var dette en av de tingene jeg prøvde å finne ut av. I stedet for å gjenta ukritisk det tidligere forfattere har skrevet, har jeg prøvd å få bekreftet, eventuelt avkreftet, disse framstillingene. Det har gitt noen aha-opplevelser som det har vært interessant å gjøre.
Det gjelder også påstanden om at ettersøkelsesarbeidet hadde ”ligget nede” da Tandberg overtok.
Ettersøkelsesarbeidet ble startet i 1897, ti år før Tandberg fikk ansvaret for det. Den gang ble arbeidet administrert fra Frelsesarmeens sosialkontor, der major Lorenze Sommer var sjef. Men alt året etter giftet hun seg med engelskmannen William Powell, og Othilie Tonning overtok ansvaret. Den første tiden besto kontoret av to medarbeidere; sjefen selv og Mathilde Akerholt. Etter all sannsynlighet var det Akerholt som arbeidet med ettersøkelsessakene. Små notiser i Krigsopet i disse årene tyder på det.
I 1904 ble sosialarbeidet delt i to. Det som fikk navnet Kvinners Sosiale Arbeid besto av barnehjem, gamlehjem og redningshjem, mens Menns Sosiale Arbeid besto av herberger, ettervern og arbeidstrening. I tillegg ble ettersøkelsesarbeidet lagt til denne avdelingen. Her var det fram til 1908, da det ble skilt ut som egen arbeidsgren som sorterte direkte under kommandør og sjefsekretær ved hovedkvarteret.
Dersom postulatet om at arbeidet skulle ha ligget nede i de siste årene før 1908 stemmer, bør det vise seg, for eksempel i antallet savnetmeldinger i Krigsropet. Det gjør det ikke. Det er en jevn strøm med slike notiser i Krigsropet i årene fram til 1908. Ut fra de journalnumrene som savnetmeldingene i Krigsropet har, kan det virke som om det i snitt kom 50-60 nye saker hvert år, helt fra arbeidet startet i 1897 og fram til 1908.
Min analyse, i hvert fall i øyeblikket, er det skjedde en administrativ nedprioritering av dette arbeidsfeltet i forbindelse med delingen av sosialarbeidet i en ”kvinnelig” og en ”mannlig” del. Dette kan igjen ha hatt sammenheng med at den ettersøkelsesfaglige kompetansen som var ved den opprinnelige sosialavdelingen, ikke fulgte med da arbeidet ble delt. Som nevnt ble dette lagt til Menns Sosiale Arbeid, mens den eller de som hadde arbeidet med disse sakene, ble igjen i Kvinners Sosiale Arbeid. Dette kan igjen ha skapt det inntrykket Tandberg fikk da han overtok ansvaret, at arbeidet hadde ”ligget nede en tid” – vi snakker i så fall om en periode på tre-fire år.